Historien om.

Tildeling av Verneprisen 2008. v/styreleder Kristin Kavli

Undertegnet Christine Sagen Helgø m.fl.

Stavangers byidentitet knyttes i stor grad opp til hermetikkindustrien og alle dens binæringer, og har fortsatt noen få spor etter den aktiviteten som i så stor grad bidro til Stavangers vekst. I perioden 1890-1920 ble Stavanger en av Norges største industribyer og hadde på det meste 70 hermetikkfabrikker i drift samtidig – i østre bydel. Det utviklet seg mange forskjellige binæringer til hermetikkindustrien, og disse etablerte seg også i denne bydelen (blikkemballasjefabrikker, maskinfabrikker, kassefabrikker, spikerfabrikker osv).

I følge historiske opplysninger hentet fra "Stavanger Bys tekniske og industrielle utvikling (1912), beskrives A/S Stavanger Tinfabrik som en av hermetikkindustriens bemerkelsesverdige utløpere. Fabrikken ble startet av Fr. Kavli. Han var født i Trondheim i 1881 og utdannet som farmasøyt. Mens han var ansatt ved apoteket i Egersund, fikk han en ide å utnytte de veldige mengder avfall som kom fra de fabrikker som forsynte hermetikkindustrien med fortinnet blikkemballasje. Kavli fant ut at tinnet kunne benyttes på ny hvis man skilte det ut fra blikkavfallet. I 1908 startet han en fabrikk som både teknisk og økonomisk viste seg å bli en suksess. Ikke bare fikk han avsetning på det tinnet han produserte, men også det avtinnede jernblikk. Dette ble solgt både innenlands og utenlands, bla. til Polen og England.

Stavanger Tinfabrik kom gjennom årene til å få en langt mer allsidig produksjon. Man spesialiserte seg på bly og blylegeringer og gikk i 1911 i gang med å bygge en fabrikk til fremstilling av hagl. «Hagltårnet» – et 60 meter høyt jerntårn med et smeltehus på toppen, fremstilte dette produktet. Etter hvert også tinn og tinnlegeringer og bly og blylegeringer. I 1923 startet man produksjon av ferro vanadium, et metall som ble brukt ved tilvirking av finere stålprodukter (her fikk man Stavanger Stålverk som en viktig kunde, i tillegg til en betydelig eksport). I 1949 startet man produksjon av kobberlegeringer, og da blikkemballasjefabrikkene begynte å gå over til hermetikkesker i aluminium, startet man i 1954 produksjon av aluminiumslegeringer. Avtinningsanlegget ble nedlagt i 1973, og i 1974 ble hagltårnet revet – et av byens karakteristiske landemerker.

Administrerende direktør og styreformann Fr. Kavli fikk i 1925 oppført et vakkert murhus som administrasjons- og laboratorie-lokaler til fabrikken. Huset er tegnet av arkitekt Eilert Smith, og er et usedvanlig godt vedlikeholdt bygg som også er et synlig bevis på den velstanden som utviklet seg i kjølevannet av hermetikkindustrien. Bygningen er helt autentisk og representerer 20-tallsklassisismen. En stilepoke som gjorde seg gjeldende i tiden etter 1. verdenskrig, og senere avløst av funksjonalismen.

Bygget har en flott beliggenhet og fremstår unik i sine omgivelser. Den var tidligere del av et vesentlig større fabrikkområde som strakte seg helt ned til sjøen med tilhørende kai i 150 meters lengde. Fabrikkanlegget på kaien er i dag erstattet med nye boligblokker.

Huset må ha vært en viktig identitet for Stavanger Tinfabrik, og fremstår med stolthet som en flott representant for den velstanden som hermetikkindustrien skapte for byen. Bevisstheten om arkitekturens betydning for å markere fabrikkens posisjon er åpenbar i dette huset. Arkitekten har fått nyttet alle sine kunnskaper gjennom en rikholdig detaljering både i eksteriør og interiør.

Juryen er stolt av å kunne stoppe opp ved en så godt vedlikeholdt og vakker bygning i en bydel som er i dramatisk endring, og sporene etter industrien er i ferd med å viskes ut. Det er en stor glede å kunne komme inn i en bygning som er så godt bevart at den gir oss en fornemmelse av hvilken aktivitet og atmosfære som har vært i huset og området for øvrig på 20~tallet og fram til bedriften la ned på 1980-tallet. Husets karakteristiske farge gir også et signal om et vågemot som nok har vært en viktig drivkraft i denne fabrikkens historie.

Juryen har gleden av å tildele Verneprisen 2008 til Stavanger Tinfabrikk a/s for et særdeles godt vedlikehold av eksteriør og interiør. Dette arbeidet bidrar til at bygningens mange og flotte detaljer hva angår form, utførelse og materialbruk, fremstår autentisk, og tilnærmet likt som den gjorde da den ble oppført i 1925. Den vakre murbygningen, tegnet av Eilert Smith, er et viktig kulturminne som gir atmosfære og identitet til bydelen, til glede for nærmiljø og byen for øvrig.

Christine Sagen Helgø, juryens leder
Hans Dybwad Olesen, Rogalands avdeling av Fortidsminneforeningen, leder
Anne Merethe Skogland, byantikvar
Ib Omland, Stavanger Arkitektforening, leder